Bokmålsordboka
dokke 1, dukke 1
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en dokke | dokken | dokker | dokkene |
| en dukke | dukken | dukker | dukkene | |
| hunkjønn | ei/en dokke | dokka | dokker | dokkene |
| ei/en dukke | dukka | dukker | dukkene | |
Opphav
norrønt dokka; jamfør lavtysk docke ‘lekedokke, stråbunt’Betydning og bruk
- menneskelignende figur
Eksempel
- dokkene i utstillingsvinduet viser sesongens klær
- som etterledd i ord som
- utstillingsdokke
- nett og søt jente eller svært pyntet kvinne
- som etterledd i ord som
- pyntedokke
- viljeløst, uselvstendig menneske
- som etterledd i ord som
- nikkedukke
- bunt av tråd eller lignende
- som etterledd i ord som
- garndokke